If I could turn back time (I wouldn't)

During one of my sleepless nights I ended up in Twitterland with a few visits to the State of Facebook. Apart from the usual stuff, I noticed an article from the Times of San Diego, titled "The Hidden Costs of E-Books at University Libraries". This article has apparently been shared and liked and retweeted by thousands of people. Even librarians have liked and recommended it.

The article is written by Peter C. Herman, a professor of English Literature, and I applaud anyone who takes a critical interest in library services, especially from the ones we design our services for: students and academic staff.

The demise of inter-library loans
Herman points at many very important issues concerning e-books and I completely agree with some of his analysis. One of the main problematic issues about e-books is the way they affect interlibrary loans. Very few publishers/e-book vendors allow books to be accessed by people outside the paying/subscribing institution. This "effectively kills inter-library loan", as Herman quite correctly asserts. The end of inter library loans represents a real shift in the library world, and not for the better. As it is now, if a patron needs a book that we don't own at my library, we will borrow it from another library, be it from Oslo or Ottawa. Postage and packaging is not free of course, but we pay no fees to the lending libraries, and the patron does not pay anything at all. We provide literature where we can, that is our motto. With e-books, there are usually only two options. Borrow the printed version (if possible) or buy the e-book (if possible). 

Death by bundling
This last point leads us to another major challenge that Herman considers, and with which I also agree. Buying an e-book is not really a straightforward operation. (As purchasing a printed book is.) Many minor publishers don't sell e-books at all. But more problematic: Many major publishers refuse to sell single e-books, and present instead bundles or packages of e-books in an all-or-nothing-offer, in theory quite reasonably priced if we look at the average price per book. The problem is that this limits the libraries' freedom of choice immensely. If we buy some e-book packages from 3-4 publishers, there is usually no funds left for other publishers. I think it is important that librarians all over the world recognise this as a problem and take a stand against it. Next year, I will probably not buy the usual e-book packages from one of the major publishers, simply because I can't pick and choose the titles that will be best for my library patrons. Having said that, there are exceptions out there, and even though I don't like to mention any names in this connection, I must praise Cambridge University Press for (still) letting us buy single, high quality e-books.

Norway v. The United States
Before I continue, I will point out that I work at a Norwegian university library, and I know that our situation differs in many aspects from the American libraries. Still, mostly our experiences and practices are quite similar, I think.

One of the differences I see according to the article is the pricing of e-books. In my experience, e-books are usually not cheaper than printed books. This is probably because in Norway, VAT is added on e-books, but not on printed books. (Yes, I know - quite incredible!) Another reason might be that we buy multi user licenses for most of our e-books, thus avoiding one of Herman's problems. The extra costs are justified by the fact that these books don't need shelving or other physical handling. Just getting enough shelf space is quite a challenge in a modern library.

Herman also describes only two routes to e-books: PDA (patron driven acquisition) and subscription. At my library, we use both of these options, but also a third one, which is buying (single titles or packages) from publishers. These books can be annotated, printed, downloaded, and read on (almost) whichever reader you prefer. Clearly, the best option. Subscription of e-books are not really something we recommend, but we have tried it.

How was it for you, dear?
The first problem I have with Herman's article is the way he asserts that reading an e-book is a lesser experience than reading a printed book. He even compares it to the difference between watching a movie at home and watching it at a cinema. This is his personal opinion, but I beg to differ! He even claims that "recent studies prove beyond doubt" [my italics] that e-books discourage intense reading and deep learning. I suppose there are certain scientific studies that prove something beyond doubt, but this is certainly not the case concerning the reading of e-books. Some of these studies have weak conclusions and some are even  seriously flawed in that they compare the degree of learning from the two formats, not taking into consideration that most of the participants have a whole lifetime of experience with printed books, and sometimes only hours of experience reading e-books, which naturally will affect the outcome. My prediction is that these differences will even out when e-book reading becomes the norm. 

Copy right, copy left!
He then goes on to say that paper books "have no limitations". Really? Apart from the fact that they are only available for one person at the time, and that you need to visit a physical place to borrow and return it, and you can only keep it for a certain amount of time, and if you need it on a Sunday you can't have it because the library is closed, and if someone put it in the wrong place on the shelf, it is impossible to find, and if someone spills coffee on it, it might have to be binned and might not be replaced.

And then he argues that you cannot download the entire book from Ebrary. Well how much can you download from a printed book? In Norway, at least, there are actually rules for how much you are allowed to copy from a printed book. And guess what! It is 15 % or a whole chapter, and 30 % from older books. Not that different from Ebrary, you see! (And just to make it clear, Ebrary is NOT an optimal e-book platform.)

Back to life, back to reality!
Lastly, the article claims that e-books "threaten to destroy the very notion of a library". Which I think is a rather sad statement. Should libraries not change? Schools have changed, hospitals have changed, banks, and even pubs change to adjust to the time we live in. Why should libraries stay the same? Should we ignore technology? The internet? The needs from students and the research community? Should we go back to an all-paper collection? I think not. Unless we want to see our jobs become a thing of the past.

To all of you who liked Herman's article: I do understand why, but frankly, people: There is no way back!

Quite pretty, but we don't need them anymore.

Skal man alltid velge kvalitet? E-bøker nok en gang!

For å ta det viktigste først: Jeg er en sterk forkjemper av e-bøker. Det er ufattelig mange fordeler med bøker i elektronisk format. Jeg kan telle på en hånd de få papirbøkene jeg har kjøpt til meg selv de siste årene. (Til sammenlikning har jeg kjøpt rundt 60 bøker til Kindlen min de siste 4 årene.)

Også i biblioteksammenheng er fordelene med e-bøker store. De tar ikke plass i hylla, de forsvinner ikke like lett som papirbøkene, de samler/lager ikke støv, og de er aldri utlånt. (Ved UB i Tromsø har vi ikke utlånsordning på e-bøker, men "åpen" tilgang til alle våre brukere.)

Vi bestreber oss på kjøpe e-bøker av høy teknisk kvalitet. Det innebærer at bøkene skal være gode å lese, man bør kunne laste ned/skrive ut/kopiere hele eller deler av boka og det må være enkelt å få tilgang. Mange forlag tilbyr gode e-bokløsninger, f.eks. Springer, Wiley Blackwell og Cambridge University Press. Men hva gjør man når forlaget nekter å selge e-bøker enkeltvis og forlanger at vi må kjøpe en hel pakke med e-bøker? Det gjør for eksempel Oxford University Press (og flere andre forlag). Det skaper et lite dilemma for oss som skal kjøpe bøker til UB. Om man ønsker å kjøpe en bok direkte fra Oxford UP, som også har god teknisk kvalitet på e-bøkene sine, må man altså kjøpe en rekke andre bøker i tillegg, og dermed betale for bøker man egentlig ikke trenger (eller har råd til).

Alternativet er å kjøpe boka fra et nettsted som selger bøker fra mange forlag, men der den tekniske kvaliteten er lavere (altså en aggregator, som vi sier på biblioteket.) Ebrary er en slik leverandør av e-bøker. Dermed klør jeg meg i hodet og lurer på om tilgang betyr mer enn teknisk kvalitet. Innholdet er jo det samme. Spørsmålet er om våre brukere er like opptatt av teknisk kvalitet som vi på UB? I vår streben etter å prioritere kvalitet til enhver pris ender vi altså opp med å kjøpe haugevis av e-bøker vi ikke trenger, i stedet for å fire litt på kravene og heller kjøpe bøker fra Ebrary med god samvittighet. Er dette en typisk bibliotekar-greie? Perfeksjonisme i alle ledd? Ikke vet jeg.

Når jeg tenker meg grundig om (og det gjør jeg både titt og ofte) blir jeg i grunnen overbevist om at jeg heretter skal overse forlag som nekter å selge enkeltbøker direkte. Det er en forretningsmodell som tidsskriftforlagene tjente (og fortsatt tjener) grovt på. Kanskje på tide at vi reiser oss og sier nei takk til slike pakkeløsninger. 

Lesegruppa Belyst: September 2013

Etter en lang og fin sommer er aktiviteten på UB igjen på topp. I skrankeområdet vrimler det av studenter, vi kaster oss ut i både det ene og det andre prosjektet og vi kurser og underviser som aldri før. Til tross for, eller kanskje nettopp på grunn av, all denne travelheten er det viktig at vi tar oss tid til å bygge bibliotekkompetanse og diskutere relevante temaer med kollegaer. Ergo lesegruppa Belyst, som altså møtes en gang i måneden.

Høstens første artikkel var "First impressions and the reference encounter: The influence of affect and clothing in librarian approachability." Nå tror jeg ikke man skal begynne å innføre fargekoder for påkledning i skranken, men i det store og hele en meget nyttig artikkel som tar for seg viktige faktorer i ethvert serviceyrke. Hva kan vi bak skranken gjøre for å gjøre det lettere og mer ufarlig for låneren å ta kontakt med oss? Artikkelen viser oss at det i noen tilfeller er svært enkle virkemidler som skal til, for eksempel å bruke navneskilt, smile og få øyenkontakt med låneren. Å være opptatt med en bok eller noe som skjer på PCen virker negativt på brukeren.

Dessverre var det ikke så mange som hadde tid til å møte opp denne gangen, men diskusjonen gikk likevel friskt. Jeg sier dessverre fordi dette er et tema vi i liten grad diskuterer til vanlig her på UB, selv om all fornuft tilsier at det burde være svært sentralt. Vi har alle behov for å tenke over hvordan vi opptrer i skranken. Personlig er jeg avhengig av å få unna andre ting mens jeg sitter i skranken, for eksempel klassifisering og bokbestillinger, så til tider ser jeg ned i en bok eller på PC-skjermen. Ettersom mange av oss har flere arbeidsoppgaver enn man strengt tatt har tid til å gjennomføre er det lite sannsynlig at jeg vil slutte å klassifisere i skranken. Men alt med måte, kan man jo si. Jeg er nok ikke den eneste i bransjen som har hatt stabler med bøker foran meg i skranken. Dette er jeg blitt veldig bevisst på å unngå nå.

Det viktigste er imidlertid å se "ufarlig" ut. For de av oss som er befengt med medfødt BRF* krever det faktisk litt øvelse å skulle se smilende og vennlig ut hele tiden:) Men også det kan bli en vane ... I tillegg er det viktig å fange blikket til de lånerne som vandrer litt nølende forbi. Selv om de ikke har tenkt å spørre om noe gir det som regel et god følelse å vite at man blir "sett".

Bibliotekene har et usedvanlig godt rykte på seg, og man skal lete lenge etter noen som har mye å utsette på oss i bransjen. Det kan hende dette skyldes at vi er veldig gode på service. Det kan også skyldes helt andre ting. Mitt inntrykk er uansett at vi kan bli mye bedre i vår kundebehandling. Derfor håper jeg at dette temaet ikke er ferdigdiskutert.



*BRF = tullebegrep som betyr 'bitchy resting face', altså det å se sint/alvorlig/sur ut når man slapper av (eventuelt konsentrerer seg), selv om man ikke er det.

Bonnet, Jennifer L., & McAlexander, Benjamin. (2013). "First Impressions and the Reference Encounter: The Influence of Affect and Clothing on Librarian Approachability." The Journal of Academic Librarianship, 39(4), 335-346. doi: http://dx.doi.org/10.1016/j.acalib.2012.11.025

Sosiale medier igjen

Som forberedelse til UBs lesegruppe i mai har jeg nettopp lest artikkelen "Six social-media skills every leader needs" av Roland Deiser og Sylvain Newton. I tillegg har jeg nylig lest Arne Krokans viktige bok Smart læring: Hvordan IKT og sosiale medier endrer læring. Begge disse tekstene har fått meg til å reflektere over måten vi på biblioteket (og Universitetet som helhet) formidler tanker om læring.

Til tross for utallige skremselsoppslag i media om farene ved sosiale medier, er det nokså åpenbart at disse ikke er et forbigående fenomen, selv om noen av aktørene helt sikkert ikke kommer til å leve evig, men bli avløst av nye og mer aktuelle produkter. Det som er kommet for å bli er måten vi kommuniserer og samhandler på. Rask spredning av informasjon forventes i de fleste situasjoner. Det samme gjelder muligheten til å komme med tilbakemeldinger og å få respons på det man skriver på nett. Det er også blitt helt vanlig å utveksle erfaringer og tips med mennesker man aldri har møtt. Nettverk er ikke hva det engang var. Nettverket ditt kan nå strekke seg over både landegrenser, generasjoner og fagområder. Hva gjør dette med samfunnet vårt og har det noe som helst å bety for måten vi driver bibliotek på?

Krokan skriver godt og ikke minst overbevisende om hvor viktig det er for skoleverket å ta inn over seg den effekten nye teknologier har på livene våre. Jeg er riktignok ikke 100 % enig i alt han skriver, men en av tingene han gjentar ofte er hvor viktig det er å se på helheten når man tar i bruk ny teknologi. Om man bare benytter teknologien på eksisterende strukturer vil man kunne gå glipp av økte læringseffekter. Hva er for eksempel e-læring? Kan man ta opp en forelesning på video og legge den på nett og dermed klappe seg på skuldra og si at nå har man lagt til rette for fleksibel læring? Eller som Krokan skriver, er det nok å la elvene skrive inn arbeidsoppgavene i et word-dokument og legge det ut på læringsplattformen? Har man tilført læringsprosessen noe vesentlig på denne måten?

Svaret er selvsagt nei i de fleste tilfeller. Man kan ikke klistre ny teknologi på gamle arbeidsprosesser og forvente mirakler. Jeg sier ikke at man skal kvitte seg med de gamle arbeidsprosessene, men noen ganger forandrer verden seg i såpass rask takt at det vil være merkelig om ikke ringvirkningene skal nå landets utdanningsinstitusjoner.

Dette er tanker som bør ligge til grunn for vår undervisning i informasjonskompetanse. Vårt mantra er jo på en måte livslang læring, og er det noe man må være forberedet på i yrkesliv og samfunn ellers er det nettopp endring. Lærer studentene å lære? Lærer de å utnytte teknologien til å skape nettverk og bygge kunnskap i felleskap? Lærer de noe som helst om sosiale medier og faglig oppdatering? Eller fokuserer vi vår undervisning på 'søk og finn'-elementene ved kildebruk. Og hvem er det egentlig som har ansvaret for studentenes digitale kompetanse?

Jeg har dessverre ikke svar på dette Men noen må gå foran og vise vei. Noen må tørre å ta i bruk undervisningsformer og læremidler som er mer i tråd med det arbeidslivet etter hvert vil etterspørre. Jeg tenker at informasjonskompetansebegrepet også skal romme håndtering av sosiale medier som kunnskapskanaler. Vi på UB kan godt utvikle vår kompetanse på dette feltet, mener jeg. Som alle andre utdanningsbibliotek er vår rolle å støtte opp om studentenes læring. Jeg tror ikke jeg personlig er i stand til å utføre spesielt store endringer til høstens undervisning. Men jeg tenker tanken fra tid til annen. Og små endringer hjelper også. Innbiller jeg meg.

Hvor dynamiske og endringsvillige er bibliotekene?

Det stormer forsiktig under den speilblanke UB-overflaten. Årsaken: Etter en lang prosess og utredning om intern omorganisering er det flere og flere av de ansatte som ser behov for at UB som organisasjon må endre seg i takt med tidens skiftende behov og forventninger til våre tjenester. Alle vi ansatte har fått mulighet til å ytre vår mening om en slik prosess. Noen få av de som sendte inn innlegg ønsket å bevare tingenes tilstand. De fleste som hadde gjort seg opp en mening ønsket imidlertid endring, inkludert meg selv. Hovedpoenget er at vi ønsker oss bedre muligheter til samarbeid og kommunikasjon for å kunne yte best mulig service til våre brukere på UiT. For å få til dette synes jeg det er logisk at de som jobber med de samme oppgavene også tilhører samme avdeling og forholder seg til samme leder. Per i dag er vi for eksempel 11 fagansvarlige ved UB, fordelt på 3 avdelinger, med tilhørende avdelingsledere og formelle og uformelle 'fagreferentledere' . Noen av oss treffes av og til på tvers av avdelingene, men andre ser vi bare på julefesten, og knapt nok det. (For de uinnvidde kan jeg nevne at alle tre avdelingene ligger på campus, ikke spesielt mange meter unna hverandre.) Det sier seg selv at dette føles noe arkaisk og ikke spesielt effektivt.

Jeg ser følgende årsaker til at en endring er nødvendig:

Ytre faktorer:

Digitale tilstander:
En svært stor del av våre (økonomiske) ressurser går med til digitale tjenester. Dette kommer til å øke. Det er ingen som helst grunn til å tro at den digitale utviklingen vil snu eller stoppe opp i uoverskuelig framtid. Det er dermed her vi må bruke våre personalressurser. Det er også grunn til å tro at flere av oppgavene vi bedriver i dag vil falle bort med økt digitalisering av tjenester. Her tenker jeg spesielt på oppgaver som har med den trykte boka å gjøre – katalogisering, merking, klassifisering. Nye modeller for bestilling (PDA) vil også kunne forskyve noe av dette arbeidet fra UB til brukeren. Vi må derfor dreie vårt arbeidsfokus til det området som trenger det, altså formidling og administrering av de digitale tjenestene.

Nye undervisningsformer:
I kampen om studentene har fleksibilisering av utdanning seilt opp som et stort satsningsområde ved UiT. Det betyr at UB må sørge for at også studenter som ikke befinner seg på campus skal få et adekvat bibliotektilbud. For å få dette til trenger vi økt kompetanse på nett-pedagogikk og teknologi. Om man i tillegg regner med at flertallet av våre brukere kun benytter seg av våre digitale tjenester, og sjelden eller aldri besøker våre fysiske fasiliteter, krever dette også nytenkning omkring hvordan vi presenterer oss for resten av UiT.

En ny type brukere?
Et absolutt usikkert moment, men vi bruker lite tid på å sette oss inn i brukeratferd. Vi vet lite om hva brukere ønsker av UB og hva de faktisk gjør når de er her. Det vi faktisk kan observere er at det er mye folk på biblioteket, men vi kan ikke si noe om det er UB som lesesal eller UB som PC-stue eller UB som bibliotek som er det viktigste for dem. Vi møter også en generasjon som er vokst opp med Google og som betrakter livet på nett som forholdsvis ‘enkelt’. Er våre nettressurser tilpasset denne brukergruppen. Er vår egen nettside tilpasset UB som mer enn fysiske bygninger? (Svaret er nei!)

Økonomi?
Ingen vil påstå at UBs økonomi i dag legger begrensninger på vår utvikling. Det er imidlertid ikke gitt at vi ikke før eller senere vil måtte leve med reduserte budsjetter. I diskusjonen som da eventuelt følger har UB en jobb å gjøre med å rettferdiggjøre sin eksistens. Hvor godt kjenner UiTs ansatte og studenter våre tjenester? Og hvor godt kjenner UBs ansatte UiT? Begge deler krever betydelig innsats fra vår side. Vi må i mye større grad jobbe med synliggjøring av UB utad i institusjonen, og for å gjøre dette på en god måte må vi ha mye større kunnskap om UiT som institusjon. Flere av oss må følge med på hva som skjer i styrer og utvalg ved UiT, hvilke saker som blir diskutert, hvilke emner som er populære, hvilke strategier som legges og hvilke satsningsområder som planlegges. Skal vi kunne rettferdiggjøre våre forslag til budsjetter må vi kunne overbevise om at UB er en “aktiv samarbeidspartner” på UiT (som det heter i vår visjon). Da må vi framstå som en samlet og kompetent organisasjon.

Indre faktorer:

Ledelse:
Vi har en uryddig ledelsesstruktur med formelle og uformelle småledere på hvert nes med meget variert ansvarsfordeling. Mange ledere betyr vanskeligheter med å oppnå konsensus og det betyr vanskeligheter med å framstå som en samlet organisasjon. Slik det er i dag opererer vi som flere separate enheter. Den noe “byråkratiske” holdningen til forespørsler og initiativ virker også dempende på personalets vilje til prøve nye ting. Dette er et resultat av at mange hoder i flere ledd skal foreta beslutninger på saker som noen ganger kunne vært foretatt på individuelt nivå. Det er også viktig å skille mellom det å lede og det å utføre detalj-jobber. En leder skal sørge for at maskineriet virker og skal ikke selv være maskinen. Når UB skal rekruttere ledere bør det være lederegenskapene/-kompetansen som blir tillagt mest vekt, ikke fagkombinasjonen.

Organsiasjonsstruktur
UBs struktur er mer eller mindre basert på modulene i Bibsys, hvilket sikkert var helt genialt i 1984, men som nå ikke lenger er riktig. Våre avdelinger er basert på fag og ikke funksjon. I en tid da det var sett på som vesentlig å være nær den fysiske boka kunne man til en viss grad forsvare å ha parallelle avdelinger på campus der enkelte faggrupper sto i fokus. I dag er dette lite effektivt og fruktbart og oppleves som mer til hinder for enn oppfordring til utvikling på UB. Det er ingen vesensforskjell i det utlåns-, katalog- eller fagreferentarbeid som utføres i forhold til for eksempel lingvistikk eller biologi, til tross for at fagene og fagkulturene er forskjellige. Det foregår dessuten en god del tverrfaglig og tverrfakultetlig samarbeid som UB som organisasjon ikke er god nok til å håndtere. For å bygge opp merkevaren UB på en helhetlig måte, trenger vi en mer helhetlig struktur, der de som jobber med de samme oppgavene snakker sammen bedre enn i dag, og der ansvar og beslutningsmyndighet er forenklet og tydelig.

Kommunikasjon:
Dagens struktur på UB er dårlig tilrettelagt for god og rask kommunikasjon. Jo flere ledd informasjonen skal gjennom, jo større er sjansen for at vi ender opp med ‘hviskeleken’, altså at det opprinnelige budskapet forvrenges eller i beste fall misforstås. Med et personale som er spredt på 7 forskjellige bygninger burde det for lengst vært diskutert hvordan få til best mulig kommunikasjon. Det er vesentlig å ha som premiss at det ikke skal være nødvendig å være i samme rom som noen for å få fatt i den man trenger å vite. Forbedring av internwebsidene og økt brukt av raske kommunikasjonsformer, for eksempel chat, er ønsket.

Konklusjon:
For å kunne møte disse utfordringene på best mulig måte er det nødvendig at vi foretar visse endringer i vår organisasjonsstruktur. Jeg kan vanskelig se at det å fortsette som før, eventuelt bare med mindre justeringer, vil kunne medføre den styrkingen av UB som vi trenger framover. Jeg ser derfor en funksjonsbasert organisasjon som det beste utgangspunktet for videre arbeid.

Det jeg spesielt håper skal komme ut av denne prosessen er en opprensking i en noe overgrodd organisasjon. På samme måte som man beskjærer bærbusker for å slippe til lys og luft for å fremme vekst og fruktbarhet og hindre soppsykdommer og annet grums, mener jeg man må foreta grep (beskjæringer!) i vår struktur som vil løfte hele organisasjonen.

Lesegruppe: februar 2013

Lesesirkler er svært populært. De finnes i alle mulige varianter og alt fra motorsykkelhåndbøker til middelalderromanser leses og diskuteres med stor (eller litt mindre) iver. Også mange arbeidsplasser har gått i gang med lesesirkler. Her på UB Tromsø har vi forsøkt det en gang før (i løpet av mine 16 år på biblioteket), men det ble med forsøket. Nå har vi gitt oss selv en ny sjanse og startet opp en lesegruppe for bibliotekrelevant faglitteratur. Navn på lesegruppa er ennå ikke klart, men vi jobber med saken!

Vi møtes en gang i måneden - i arbeidstida, og i motsetning til vanlige lesesirkler er det verken vin eller kaker som er midtpunktet. Hva vi skal lese avgjøres ved "folkeavsteming" og første artikkel ut ble Andre Walsh: "Mobile Information Literacy: a preliminary outline of information behaviour in a mobile environment"

Artikkelen fra 2012 er basert på en liten kvalitativ undersøkelse (intervjuer med 5 personer).
Hovedtema er informasjonskompetanse, mobile teknologier og brukeratferd. Noen av funnene var:

• Søking foregår overalt og når som helst
• Søkene er korte og presise, kontekst- og gjerne stedsrelatert
• Mobilsøk brukes til søk som ikke krever analyse/evaluering
• Man vurderer kilden, heller enn informasjonen
• Mobilen fungerer som en forlengelse av vår hukommelse

Etter en kort presentasjon tok vi for oss en håndfull tema vi anser som relevant for vår institusjon. Vi diskuterte blant annet om dette har betydning for UBs undervisning, hvilke forventninger våre brukere har til biblioteket og hvordan våre ressurser fungrer på mobile enheter.

Hoverformålet med lesegruppa er å ha en felles arena der vi diskuterer bibliotekfaglig litteratur og dermed prøver å heve kompetansen til den enkelte og samtidig forbedre bibliotekets tjenester. I tillegg er det en mulighet til å treffe kolleger på tvers av avdelinger, hvilket ikke skjer altfor ofte hos oss.

Vi anser første treff som vellykket og er meget spente på om noen dukker opp til neste lesegruppe!

Tralletrilling

For tiden er det hektisk aktivitet på KS-biblioteket. Vi er i ferd med å flytte 1400 meter tidsskrift til PJ-biblioteket. Noen har kanskje lagt merke til rekker av bibliotekarer som triller boktraller i korridorene. Det er litt av en jobb. På 2 dager har vi så langt flyttet A, M og N. Det høres kanskje lite ut, men utgjør et sted mellom 3-400 meter tidsskrift. Jeg tør ikke tenke på hvor mange kilo det dreier seg om!

Grunnen til at vi har tatt fatt på denne jobben er akutt plassmangel. Derfor må tidsskriftene (utelukkende avsluttede abonnement, samt eldre årganger) vike plassen for bøker. Vi vet at store deler av tidsskriftsamlinga vår allerede finnes elektronisk og dermed ikke behøver å fylle opp viktig hylleplass. Vi regner med å være ferdig i løpet av neste uke.

Neste steg blir så å flytte rundt på bøkene. Slik det ser ut per i dag vil antakelig kunst og språk/lingvisitkk få helt ny plassering i 2. etasje. I 3 etasje blir det også en del forskyvninger. Dette er imidlertid en jobb som ikke vil settes i gang før etter ferien. I mellomtiden beklager vi forstyrrelsene og håper at UB blir et enda bedre bibliotek etter dette.

Fagreferentkonferansen 2010

Selvsagt burde jeg blogget direkte fra konferansen. Men når sterke krefter vil dra meg med på Cardinal for å teste ut diverse leskedrikker har jeg ikke for vane å si nei. Dessuten var dette mitt første (men ikke siste) besøk i Stavanger og da kan man ikke mure seg for lenge inne på hotelrommet! Fin by. I alle fall det lille jeg fikk sett. Sol hadde de også fikset til oss. Og med på kjøpet fikk vi en fin tur til Utstein kloster, inkludert musikalsk underholdning.

Festmiddagen foregikk på Utstein Kloster Hotell, og kan vel karakteriseres som en kulinarisk flopp, selv om stemningen ved bordene var upåklagelig! Det sies at det ble servert understekt lammelår. Ikke vet jeg. Jeg så ikke et eneste lår! Lenge før maten rakk fram til mitt bord var klagene fra de andre blitt så sterke at hele middagen ble avbrutt, og kjøkkenet erstattet de små søte lammene med biff. Greit nok. Jeg er ingen fan av lam. Dessuten var fiskesuppen vi fikk til forrett så god at jeg godt kunne levd lenge på den. Til dessert var det karamellpudding. En av de absolutt få desserter jeg aldri har skjønt poenget med. Spiste bare halvparten. Hvilket i seg selv burde føre til bekymring, ettersom jeg ALLTID har plass til dessert. Var nok ikke helt i toppform, nei!

Vel tilbakevendt fra årets Fagreferentkonferanse i Stavanger prøver jeg nå å nøste sammen inntrykkene jeg sitter igjen med. Men uansett hvor mye jeg prøver å fokusere på alle presentasjonene er det åpningsforedraget til Bernt Hagtvet som trenger seg fram. Hans fyrverkeri av en forelesning med provokasjoner i øst og vest var en fornøyelse å høre på. Ikke at han snakket så mye om bibliotek. Det gjorde absolutt ingenting. Et bibliotek har ingen egenverdi. Det har kun verdi i forhold til det samfunnet det er en del av. Det være seg universitetet eller samfunnet generelt. Derfor er det ikke dumt at vi av og til blir minnet på virkeligheten. I dette tilfellet fikk vi en bit av virkeligheten slik Hagtvet ser den. Det trenger ikke nødvendigvis være det sammen som min eller din virkelighet. Men noen av poengene han fyrte løs med traff nok mange på hjemmebane. Håper jeg. Han snakket blant annet om vårt samfunns grenseløse narsisSisme, misforstått folkelighet, og snillismen som sosialdemokratiets vrangside - og motsetning.

Konferansen dreide seg i stor grad om to temaer: informasjonskompetanse og fagreferentens rolle. Det første temaet er jo stadig mer aktuelt, og vi i bibliotekbransjen etterstreber å tilrettelegge et best mulig undervisingstilbud på dette feltet. Til det kreves både formidlingsteknikk, pedagogisk innsikt og kunnskap om emnet.

Fagreferentens rolle sånn rent generelt er et tema jeg strengt tatt begynner å bli litt lei nå. (Hint til Universitetsbiblioteket i Agder som skal arrangere neste konferanse!) Kan det være at vi til tider ender opp med å bli vel navlebeskuende? Spiller det for eksempel noen rolle hvilken tittel vi har? Det som betyr noe er at vi skal gjøre en best mulig jobb overfor våre brukere. Og er det noe galt med å være "bare" universitetsbibliotekar? Trenger vi å aspirere mot førstebibliotekartittelen? Blir biblioteket bedre om vi fyller opp med førstebibliotekarer? Mange interessante tanker kom i alle fall fram i løpet av disse tre dagene.

Siste dag oppsto en slags halleluja-stemning i retro-ånd. Det ble sagt at bibliotekene må endre sin ensidige digitale satsing og sørge for at alt av papirtidsskrifter og -bøker blir bevart og lagret for all evighet. Det virket ikke som om forsamlingen var helt klar for e-bøker heller. Merkelig nok. Selv skjønner jeg ikke noe, og trodde strengt tatt at bibliotekbransjen var mer framsynt enn dette.

Men kort oppsummert var dette en utmerket konferanse. Nesten alle foredragene ble etterfulgt av en lang rekke spørsmål og kommentarer fra salen. Hvilket antakelig betyr at deltakerene var både våkne og interesserte. Stjerne i boka til Universitetsbiblioteket i Stavanger som hadde satt sammen et godt og rikholdig faglig og sosialt program. Men en ting til slutt: Hotellet!!! Radisson Atlantic var et utrolig dyrt hotell og det var absolutt ingenting ved dette hotellet som gjorde det verdt prisen vi måtte betale. Slitt og helt alminnelig og ingenting å samle på. Og frokosten på Rica Park var bedre!

Tid for slanking

Og her snakker jeg ikke om å gjøre kroppen klar for bikinisesongen!

UB skal skjære ned tidsskriftbudsjettet med 2 millioner kroner, og alle fagansvarlige er nå i full gang med å finne ut hvor vi kan kutte uten at våre brukere blir altfor hardt rammet.

Selv sitter jeg og ser på produktene innenfor humaniora, og det ser ut til at en del databaser vil bli sagt opp, i tillegg til tidsskrift. Vårt mål er at fagmiljøene fortsatt skal ha et godt litteraturtilbud på UB, og det tror jeg vi skal klare, til tross for at en og annen database og en håndfull tidsskrift (eller to) vil forsvinne.

Noen produkter er mer sentrale enn andre og vil ikke bli berørt av kuttene. Selv innbiller jeg meg at for eksempel ISI Web of Science, JSTor, og MLA går en trygg framtid i møte. (Men man vet jo aldri...)

Ta gjerne kontakt om du har synspunkter på dette eller har tidsskrift/databaser du mener er vesentlig for din forskning/dine studier.

Sosiale teknologier og sånn!

Etter en lang og strålende påskeferie er man tilbake på jobb, og hauger av bøker og e-poster og dokumenter forventer oppmerksomhet. I dag svirrer tankene mine rundt sosiale teknologier i bibliotek. Grunnen til dette er at jeg om ca 2 uker skal ha en liten presentasjon om dette på konferansen EMTACL10 i Trondheim. Sosiale teknologier og web 2.0-trenden har i løpet av få år blitt en del av hverdagen til de aller fleste. Se bare på den enorme populariteten til Facebook! Mange bibliotek fanget tidlig opp trenden, og UB i Tromsø gjennomførte våren 2008 opplæringsprogrammet 23 ting. (Vil du vite hva dette gikk ut på kan du sjekke den 'sovende' bloggen 23 ting i Tromsø.) Men fortsatt er holdningene i bransjen litt avventende. Fortsatt er hovedspørsmålet: What's in it for us? Og - ikke minst - hvordan skal vi få tid til alt dette?

Både på Arctic frontiers 2010 og seminaret Technology in teaching tidligere i år merket jeg at dette var en kjent problemstilling også ved fakultetene. Mer opplæring og informasjon ble også etterlyst. Mitt tips er å kaste seg ut i det. Ett av kjennetegnene ved web 2.0 er at dette er 'teknologier' som er så enkle at selv den minst datakyndige klarer ganske mye. Selv prøver jeg stadig nye ting. Men blir det såpass vanskelig at jeg må sette meg ned og lese instruksjoner hopper jeg lett videre til noe annet. Det er for eksempel derfor jeg bruker Google sitt bloggverktøy og ikke Wordpress, som visstnok er bedre, men som ikke var like selvinstruerende.

Hva bruker jeg web 2.0 til på jobb? For meg dreier det hele seg om kommunikasjon og informasjon. UB har en egen Facebook-side (KS-biblioteket.) Det betyr ikke at vi når alle våre brukere der. Eller at det er vår hovedkanal for kommunikasjon. Men det er en av flere måter å spre nyheter og informasjon på. Flere av mine kolleger blogger i tillegg om stort og smått som skjer på biblioteket, andre jobber aktivt med å holde vevsidene oppdaterte og relevante.

Men det er ikke bare for å spre informasjon at web 2.0 er nyttig for meg. Av alle de 'nye' teknologiene jeg har tatt i bruk de siste 5 årene er det RSS som føles mest nyttig for meg som bibliotekansatt. Ved hjelp av RSS 'abonnerer' jeg på nyheter fra blogger, fagtidsskrift, aviser osv. Hver morgen sjekker jeg dagens RSS-feeds (beklager engelsken - mitt vokabular på dette feltet er noe begrenset!). Dette er blitt ren rutine hos meg, og tar ikke så mye tid. Jeg blar meg fort gjennom listen og noterer meg det som ser interessant ut. Nå skal det sies at jeg har en tendens til å skrive ut de beste artiklene og legge dem i en haug på kontoret med planer om å lese dem når jeg får tid. Hvilket betyr at haugen vokser fortere enn jeg klarer å lese :-) Tid er nemlig en mangelvare - for de fleste av oss. Og så langt har ikke web 2.0-teknologiene vært spesielt tidsbesparende. Men - RSS har for eksempel gitt meg en helt annen og bedre mulighet til å følge med på hva som skjer i fagfeltet - og akkurat denne delen sparer meg for mye arbeid. (Du finner en kortfattet introduksjon til RSS her.)

I anledning min presentasjon litt senere i måneden har jeg, i samarbeid med Karen Buset ved NTNU, nettopp gjort en liten brukerundersøkelse om bibliotekansattes holdninger til og bruk av sosiale teknologier. Den vil forhåpentligvis peke på interessante aspekter ved bruk av 2.0-teknologier i bibliotek. Mer om dette i et senere blogginnlegg håper jeg. Nå er det imidlertid nok blogging for i dag. Her skal det jobbes!

Ikke dra uten oss!

"Jeg tror ikke at bibliotekenes betydning kommer til å bli redusert, så fremt bibliotekarene klarer å ta inn over seg de digitale endringene i samfunnet." Dette uttalte professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap, Ragnar Audunson, på forskning.no 18.01.2010.

Dette er et viktig, og - får vi håpe - riktig utsagn. Jeg velger å tro at det fortsatt vil være behov for bibliotekene våre. Men jeg er også ovebevist om at et bibliotek i morgen ikke kan være det samme som et bibliotek i går, selv om tilgjengeliggjøring av informasjon fortsatt vil være en av våre hovedoppgaver. Men hvordan skal vi gjøre det? Hvordan skal bibliotekene sørge for å holde tritt med samfunnsendringene? Og hvilke samfunnsendringer er det vi skal holde tritt med? Hvordan skal vi rettferdigjøre vår eksistens i morgendagens samfunn? Er bibliotekene i gang med å finne svar på disse spørsmålene? "Jeg spørger kun, mitt kall er ei å svare", for å sitere Ibsen.

Det forhandles om budsjetter. Det skrives strategiplaner og handlingsplaner. Men jeg savner diskusjonene om hva vi vil/skal/må være. For meg holder det ikke å digitalisere gamle bøker. Det er ikke det som skal være jobben vår framover. I alle fall de av oss som ennå (forhåpentligvis) har mange år igjen i bransjen. Derfor er det en del spørsmål som kretser rundt i hodet mitt fra tid til annen:

Hvorfor er vi ikke opptatt av brukeratferd? (Nei - LibQual-undersøkelsen er ikke nok.) Det jobbes mye med brukeratferd ute i den store verden, innen både bibliotek og andre bransjer. Hva med å jobbe konkret med det denne typen forskning forteller oss?

Og hva med markedsføring? Hva med statistikk? Ord som lenge har vært forbundet med en helt annen verden enn vår, og som til og med har vært regnet som enten fy-ord eller fremmedord i enkelte kretser. (Jada, det var nok helst før i tida det... ) Men nå er dette superaktuelle ord for ethvert bibliotek. Kan vi nok om markedsføringsstrategier? Og selv om vi vet hva statistikk er, og kanskje til og med anerkjenner nødvendigheten av statistikk - vet vi hvordan vi skal bruke den til bibliotekets beste?

Hvorfor jobber vi ikke mer aktivt med/i læringsplattformer som Fronter? Ikke det mest fantastiske verktøyet jeg har vært borti, men det er nå engang det som blir brukt ved min institusjon, og brukes av svært mange studenter i svært mange fagmiljø.

Hvorfor jobber vi ikke med å etablere bedre nettbaserte tilbud til den stadig økende gruppen studenter som tar desentraliserte studier? I kampen for å tiltrekke seg flest mulig studenter er fleksible studieformer et satningsfelt for UiT. Det vet vi alle. Det står i planer og strategier. Men hvor er UB? Får studenten på Sortland et tilnærmet like godt tilbud fra biblioteket som campus-studenten?

Hvorfor engasjerer bibliotkansatte seg mer i printere enn i bibliotekenes framtidige kjerneoppgaver. Sannsynligvis fordi vi ikke har tid til å tenke på det som skal skje i morgen, ettersom vi ennå er travelt opptatt med gårdagens arbeisoppgaver. Hva om vi lar oppvasken fra i går stå og bruker ressursene våre til å pakke tursekken og gjøre oss klar til reisen? Vi i bibliotekbransjen vil nemlig svært gjerne være med på reisen framover. Vi ønsker at bibliotekene skal forsette å være aktuelle og hjelpsomme og informative og attraktive og nyttige og nødvendige steder - både fysisk og digitalt. La oss gå i gang med en gang. Første oppgave: tegne kartet og sørge for at kompasset peker i riktig retning.

Feilklassifisert!

En av fagreferentens mange oppgaver er klassifisering. Klassifisering vil si å plassere ting der de hører hjemme. Skape litt orden i kaoset, om du vil. I min verden vil det si å finne ut hvilket fag en bok tilhører (som oftest enkelt) og deretter hvilket emne boken omhandler og, om nødvendig, hvilken underkategori boka tilhører. Boka blir gitt et nummer (fra UDK-systemet) og ofte noen emneord slik at det skal bli lett å finne fram til den litteraturen man behøver når man er på biblioteket. Alle bøker om språktilegnelse vil for eksempel bli stående på samme sted, på samme måte som bøker om renessansekunst samles på et annet sted. Dette går stort sett greit, i alle fall om du kjenner fagområdet du jobber med. Etter hvert lærer man seg de fleste numrene, og klarer ofte fort å avgjøre hvor man skal sette boka.

Jeg har ansvaret for boktunge fag som kunst og litteratur, og klassifiserer opp mot 1000 bøker i året. Det hender jeg gjør feil i farta. Da hender det at en av mine mer våkne kolleger oppdager det og gjør meg oppmerksom på feilen før boka havner på hylla (eller feil hylle!). Andre ganger oppdages ikke feilen før en av lånerne forsiktig gjør oss oppmerksom på at en bok ikke er plassert blant sine likesinnede, men på helt feil sted. (Ja - vi tar med glede imot slike tilbakemeldinger!) De fleste gangene lever imidlertid de feilklassifiserte bøkene hele sitt liv på feil hylle uten at noen reagerer. Og det går faktisk helt fint det også. De fleste bryr seg jo ikke om hvilket nummer det står på boka, så lenge den står på det stedet Bibsys sier den står. Og det gjør den jo.

Men for en bibliotekansatt som meg er det et lite nederlag hver gang jeg oppdager en bok jeg har feilklassifisert. En ting er slurvefeil som skyldes tastaturblindhet (dystasti?). Det kan man leve med. Av og til har man det travelt, og da kan slike ting skje. En helt annen ting er når bøker plasseres helt feil tematisk - med tilsynelatende viten og vilje. Eller når man til og med plsserer en bok på feil fagområde. Nå i jula satte jeg meg ned med en riktig god bok, bestilt til UB og klassifiert av meg selv. Et stykke ut i boka går det opp for meg at denne boka er feilklassifisert. Tredjegradsfeilklassifisering til og med. Feil nummer, feil fag, feil hylle, feil etasje til og med. Jeg sier ikke mer! (I morgen skal jeg omklassifisere boka i all stillhet og håpe at ingen har merket noe!)

Kan biblioteket finne svaret?

Dette er tittelen på doktoravhandlingen til Gunnhild Salvelsen, publisert i 2006. Den tar for seg referansetjenesten i norske folkebibliotek, og beveger seg i så måte litt på siden av det som karakteriserer min arbeidshverdag på et universitetsbibliotek. Likevel er det mye her som jeg synes var nyttig å tenke over når man står i skranken på et bibliotek, både det hun skriver om kvalitet og brukerkontakt. Er vi flinke nok til å la lånerne slippe til med spørsmålene sine? Lytter vi til det de sier? Kommer vi med oppfølgingsspørsmål om noe er uklart? Svarer vi på det de spør om? Ber vi om hjelp fra andre, dersom vi ikke kan svare, eller svarer vi likevel og håper svaret blir sånn noenlunde riktig?

Har alltid gått ut fra at vi som regel gjør ting på den riktige måten. Etter at jeg leste boka er jeg imidlertid blitt litt mer oppmerksom på hvordan vi opptrer bak skranken og hvordan vi behandler lånerne våre. For tida er det semesterstart og vi får enormt mange utenombiblioteklige spørsmål. Også disse spørsmålene fortjener svar, eller i det minste en henvisning til hvor man kan få relevante svar. Et skrekkelig funn i flere bibliotekundersøkelser viser nemlig at lånerne litt for ofte ikke får gode nok svar på det de spør om. En trøst er likevel at "Resultatet av disse undersøkelsene viser at flesteparten av brukerne er godt fornøyd med referansetjenesten, til tross for at de får korrekt svar på bare omkring halvparten av spørsmålene sine" (Salvesen, 34)!!! Jeg håper inderlig de aller fleste får gode og korrekte svar hos oss, og at de ikke er redd for å ta kontakt med oss bak skranken for å få hjelp. Eller er det fortsatt slik at bibliotekaren ses på som en litt streng og utilnærmelig dame med stram hårfrisyre?

Salvesen, Gunhild. Kan biblioteket finne svaret? : en kvalitativ tilnærming til referansetjenesten i norske folkebibliotek. Åbo. Åbo akademis förlag, 2006.

Framtidens bibliotek

Strever ennå med å komme meg ut av feriemodus, men denne videoen fra JISC (Joint Information Systems Committee) synes jeg er en fin måte å starte høstsemesteret med. Den heter Libraries of the future og varer i nesten 10 minutter. Den kommer ikke med noe nytt og revolusjonerende, men peker på en del elementer det er verdt å ta med seg videre for oss som jobber i det som noen velger å tro er et utrydningstruet yrke.

Har du tid til overs kan du også ta en titt på videoene fra Libraries of the future-debatten som ble holdt i oxford i april i år.

God sommer!

Fagreferenten er nå kun få dager unna sommerferie. Og i år blir det en ferie mer eller mindre uten internett. Trur eg. Derfor benytter jeg nå sjansen til å ønske alle en riktig god sommer, særlig alle trofaste bibliotekbrukere.

En ferie uten lesestoff er ingen god ferie, i mine øyne. Selv tar jeg med meg boka I play the drums in a band called okay : a novel in short stories av Toby Litt, så den er for tiden utlånt på Universitetsbiblioteket! Den er forhåpentligvis både morsom og fengende. Vi får se!

Mange velger litt lettere lesestoff for strand- og slaraffenliv. Selv tar jeg gjerne en dose 'chic lit'. Noe av denne typen 'damelitteratur' er slett ikke verst, og for ikke så lenge siden ble en av våre lånere både overrasket og glad over at UB hadde både Sophie Kinsella og Marion Keyes i hyllene. Til og med i norsk oversettelse! Også akademikere trenger avslapningslesestoff en gang i blant.

For de av dere som skal ut på tur og trenger informasjon om landet dere skal til har UB en haug med reiselitteratur. Både reiseguider og reiseskildringer. Det meste befinner seg på KS-bibliotekets tredje etasje og har nummer som starter på 914 eller 910.4. Under sistnevnte nummer (910.4 Mor) finner du blant annet en helt spesiell reiseskildring som jeg anbefaler på det varmeste, mest for underholdningsverdiens skyld: The clumsiest people in Europe (Or Mrs. Mortimer's bad-tempered guide to the Victorian world).

I denne boka forteller den gode Mrs. Mortimer oss alt som er galt (og noe som er bra) med verdens land og folk. Hun er ikke nådig i sine beskrivelser. Det meste er i grunnen galt, og aller verst er katolisismen! Om Norge skriver hun blant annet "After service the Sabbath is not kept holy. There is dancing, and drinking, and merry-making. No wonder therefore that most people are very ignorant" (s. 83) Svenskene slipper heller ikke unna: "You are ready to think the Swedes are a wise and good people. Not so. There is no country in Europe where so many people are put in prison." (s. 80) Et annet typisk eksempel på stilen hennes er: "The poor people of Mexico canot bear working, and they bring up their children in idleness". (s. 182) Generelt gjenspeiler betraktningene hennes antakelig samtiden - boka ble skrevet på midten av 1800-tallet, så det vi vil kalle rasisme, ble nok ikke slått like hardt ned på da. Hun er veldig opptatt av arbeidsmoral og religion, men også av det forkastelige ved slaveri.

Man skulle tro Mrs. Mortimer var en meget bereist kvinne, men sannheten er at skildringene hennes antakelig stammer fra datidens tabloidpresse og andres reisebøker. I følge forordet (s.7) til boka var hun på to utenlandsreiser i løpet av sitt liv, den ene gikk til Frankrike og Belgia, og den andre så langt som til Skottland! God boksommer!

Verdens miljødag

I dag, 5. juni, er det FNs internasjonale miljødag. Bibliotek er jo på mange måter en miljøvennlig tanke. Uten biblioteket ville forskere og studenter ha måttet kjøpe det de trengte av bøker og dermed bidratt til økt forbruk av f.eks. papir. I tillegg har vi de siste årene anskaffet stadig flere elektroniske dokumenter. Dermed kuttes verdens papirforbruk, hvilket er bra for skogene våre, og dermed kloden vi lever på. Elektroniske dokumenter trenger heller ikke pakkes inn og distribueres via fly/tog/bil. Bibliotekarer er dessuten kjent for å være ekstra spreke og miljøvennlige og sykler eller går gjerne til jobb, isteden for å ta bilen! (Den siste setninga er overhodet ikke basert på noe som helst vitenskapelig forskning, men passet fint inn, synes du ikke?)

Having said all this..... enhver som har vært innom KS-biblioteket i det siste har kanskje sett den store pleksiglass-søylen som står borte ved printerne. Denne skal vise hvor mye papir som blir liggende igjen etter våre brukere. Dette er papir som brukerne har skrevet ut, men som de tydeligvis ikke har bruk for. Papirbunken vokser fortere enn vi liker å innrømme. På NH-biblioteket regnet de ut at det i løpet av et år ble lagt igjen nesten 65.000 A4-ark. Det utgjør ca. et halvt TONN papiravfall i året! Selv om vi resirkulerer er dette tankevekkende. Det spekuleres i om vi bør begynne å ta betalt for bruk av printerne for å redusere papirsløsingen, selv om vi har som prinsipp at alt på biblioteket skal være gratis.

Gjør ditt beste for et bedre miljø. Tenk før du skriver ut! Og husk: Ti av ti trær foretrekker elektroniske tidsskrift.

Skanning på UB

Endelig! Ikke bare er det gratis å kopiere på UB i Tromsø, men etter utallige henvendelser er våre kopimaskiner på KS-biblioteket nå tilrettelagt for skanning. Det betyr at du på en enkel måte kan sende dokumenter til e-postadressen din, eller du kan sende viktige artikler til bestevenninna di som ligger hjemme med influensa og ikke kommer seg på biblioteket. I skrivende stund er det bare kopimaskinen i 2. etasje du kan bruke til dette, men den i tredje kommer snart etter. Skann i vei, folkens!

Usynlig? Jeg?

Ja - jeg er visst det. Nesten.

I går hadde jeg besøk av en student på kontoret. Han trengte hjelp til å finne litteratur til en hjemmeoppgave, og slikt kan jo en fagreferent hjelpe med. Vi søkte og fant litt, og studenten forlot fornøyd kontoret. Men før han gikk sa han: "Du aner ikke hvor mye jeg strevde for å finne deg!". Han fortalte at han rett og slett ikke ante at jeg fantes, før veilederen tipset ham om at UB hadde fagansvarlige som kunne bistå med hjelp til informasjonsinnhenting. Og når han først hadde fått navnet mitt, var det heller ingen enkel sak å finne e-postadressen min. UBs vevside er ikke akkurat godt synlig på UiTs nettsted.

Dette forteller meg minst tre ting:
1. Som fagreferent må jeg bli enda flinkere til å fortelle brukerne at jeg finnes. Men hvordan?
2. UB MÅ bli synligere på nett. Det er tross alt der de fleste starter når de skal finne informasjon om noe.
3. Markedsføring er et tema som må tas mer alvorlig i min bransje.

Det er ikke greit å være bibliotekar

Bøker skal bestilles og klassifiseres og katalogiseres og studenter skal gjøres informasjonskompetente og ansatte skal få tilgang til den litteraturen de trenger så raskt som mulig og man må følge med på den teknologiske utviklinga og passe på at man ikke overskrider budsjettet og at alt gjøres systematisk og ordentlig.... En gang i blant går det galt. Ikke så ofte. Men av og til en sjelden gang hvert skuddår. Som oftest er det ingen som merker noe, og man kan rette opp feilen i all stillhet. Med mindre saken havner i media...

Da Chris Stringers bok Homo Britannicus: The Incredible Story of Human Life in Britain en smule feilaktig ble plassert blant litteratur om homofili ved Manchester University Library var det i forrige uke flere aviser som fant det moro å kommentere saken. Fadesen ble påpekt av en student, og boken ble sporenstreks plassert på rett sted - blant arkeologibøkene. Den skydlige bibliotekaren søkte antakelig tilflukt i Deweys samlede verker noen dager, mens forfatteren selv tok det hele med et smil. Fin publisitet for boka var det jo, tross alt!

Påskeferie!

Man skal ikke tilbringe påskeferien foran PCen. Man skal ut på skitur med kvikklunsj og kakao! Derfor hadde jeg egentlig tenkt at denne bloggen skulle forholde seg stille et par uker. Men nå har det seg sånn at jeg ikke er noen spesiell tilhenger av skiturer (selv om jeg trives godt med både kakao og kvikklunsj!) Påsken tilbringes derfor i mitt ferieparadis, Nord-England. Hva gjør så en bibliotekansatt på ferie? Jo, oppsøker bibliotek. (Blant annet!) Sist jeg var i Manchester gikk jeg forbi John Rylands Library i Deansgate minst 14 ganger, og hver gang tenkte jeg at jeg skulle stikke innom. Det ble det aldri noe av. Derfor benyttet jeg sjansen denne gangen, og dro med meg hele familien på bibliotekbesøk.

For tiden vises 2 utstillinger der, i tillegg til de permanente utstillingene. Akkurat nå vises "Histories of Healing: Celebrating 175 years of the Manchester Medical Society" og "A Small Eternity: The Shape of the Sonnet through Time". Naturlig nok fant jeg den siste mest interessant. Biblioteket eier en hel rekke viktige bøker og manuskripter, blant annet Gutenberg-bibelen, men denne er ikke til allmenn beskuelse. Selv var jeg aller mest fascinert av bygningen, en flott steinbygning i (ny?)gotisk stil fra slutten av 1800-tallet. Skal man først bygge bibliotek, skal det gjøres med stil, synes å ha vært mottoet, og det heier vi på, enten det dreier seg om vårt lokale Tromsø bibliotek, eller andre vakre bibliotekbygninger rundt om i verden. Biblioteket har forresten både kafe og souvenirbutikk, så dermed var hele familien fornøyd!

(Ettersom det ikke var tillatt å ta bilder inne i biblioteket, har jeg nøyd meg med å "låne" disse bildene.)