Tidlig 1800-tall er min absolutte favorittperiode - historisk og litterært. Dette er perioden Jane Austen skriver om, det er perioden for Napoleons storhetstid - og fall, det er Frankensteins tid, for ikke å glemme Norges løsrivelse fra Danmark og starten på vår vei mot uavhengighet. Det var en tid da poeter ble berømt over natten, deltok på veldedighetsarrangement og holdt opplesninger i større eller mindre forsamlinger, før de døde altfor unge - omtrent som popstjerner i dag.
Romantikken er benevnelsen som brukes om tiden fra ca. 1790 til 1830. Eller deromkring. The Guardian kjører for tiden en serie om de britiske romantiske poetene. Her får du en kort introduksjon til de mest kjente dikterne og noen lyriske smakebiter. Blant annet skriver Germaine Greer noen ord om Lord Byron. Anbefales! Min favoritt er Shelley. Hva med deg?
fredag 29. januar 2010
mandag 25. januar 2010
MyiLibrary: mer om e-bøker
De fleste har forhåpentligvis fått med seg at UB har økt innsatsen på e-bokfronten. Sist ut var den store e-bokpakken fra forlaget Springer. Fra før av har vi en rekke e-bøker via Ebrary, samt en håndfull fra NetLibrary. Alle sammen kan søkes opp i Bibsys. Like før jul testet vi ut en ny e-bokplattform, kalt MyiLibrary. Foreløpig har vi bestilt svært få bøker her, men hvis den faller i smak vil det bli flere. Vi etterlyser derfor tilbakemeldinger. Ta en titt på følgende bøker og fortell oss hva dere synes, enten ved å kommentere dette blogginnlegget, eller ved å sende meg en e-post.
The Science Fiction Handbook
Writers without borders : writing and teaching writing in troubled times
An encyclopedia of swearing : the social history of oaths, profanity, foul language, and ethnic slurs in the English-speaking world (Denne kan også leses via Ebrary - fortell oss gjerne hva som fungerer best)
Exit-Architecture : design between war and peace (Denne kan også leses via Springer - fortell oss gjerne hva som fungerer best)
NB! Disse lenkene fungerer bare for studenter og ansatte ved Universitetet i Tromsø, og tilgang hjemmefra krever VPN.
The Science Fiction Handbook
Writers without borders : writing and teaching writing in troubled times
An encyclopedia of swearing : the social history of oaths, profanity, foul language, and ethnic slurs in the English-speaking world (Denne kan også leses via Ebrary - fortell oss gjerne hva som fungerer best)
Exit-Architecture : design between war and peace (Denne kan også leses via Springer - fortell oss gjerne hva som fungerer best)
NB! Disse lenkene fungerer bare for studenter og ansatte ved Universitetet i Tromsø, og tilgang hjemmefra krever VPN.
fredag 22. januar 2010
A single man
Har du fått med deg filmen A single man på TIFF (Tromsø internasjonale filmfestival)? Den er absolutt verdt å se. Filmen handler om George Falconer, en homofil mann som har mistet sin elskede i en bilulykke. Vi befinner oss i USA på 60-tallet. Falconer strever med å takle tapet, og ser ingen vei ut av sorgen. I store deler av filmen planlegger og tilrettelegger han selvmord. I all denne tristheten, har filmen mye humor og er absolutt ingen tårevåt affære. Hovedpersonen spilles av brilliante Colin Firth, bedre kjent som Mr. Darcy! Firth er forøvrig BAFTA-nominert for sin rolle i filmen.
Filmen er basert på en roman av Christopher Isherwood fra 1964. Vi har boka på UB. Den står i 3. etasje på KS-biblioteket på 820 Ish. Les boka og se filmen!
Filmen er basert på en roman av Christopher Isherwood fra 1964. Vi har boka på UB. Den står i 3. etasje på KS-biblioteket på 820 Ish. Les boka og se filmen!
tirsdag 19. januar 2010
Ikke dra uten oss!
"Jeg tror ikke at bibliotekenes betydning kommer til å bli redusert, så fremt bibliotekarene klarer å ta inn over seg de digitale endringene i samfunnet." Dette uttalte professor i bibliotek- og informasjonsvitenskap, Ragnar Audunson, på forskning.no 18.01.2010.
Dette er et viktig, og - får vi håpe - riktig utsagn. Jeg velger å tro at det fortsatt vil være behov for bibliotekene våre. Men jeg er også ovebevist om at et bibliotek i morgen ikke kan være det samme som et bibliotek i går, selv om tilgjengeliggjøring av informasjon fortsatt vil være en av våre hovedoppgaver. Men hvordan skal vi gjøre det? Hvordan skal bibliotekene sørge for å holde tritt med samfunnsendringene? Og hvilke samfunnsendringer er det vi skal holde tritt med? Hvordan skal vi rettferdigjøre vår eksistens i morgendagens samfunn? Er bibliotekene i gang med å finne svar på disse spørsmålene? "Jeg spørger kun, mitt kall er ei å svare", for å sitere Ibsen.
Det forhandles om budsjetter. Det skrives strategiplaner og handlingsplaner. Men jeg savner diskusjonene om hva vi vil/skal/må være. For meg holder det ikke å digitalisere gamle bøker. Det er ikke det som skal være jobben vår framover. I alle fall de av oss som ennå (forhåpentligvis) har mange år igjen i bransjen. Derfor er det en del spørsmål som kretser rundt i hodet mitt fra tid til annen:
Hvorfor er vi ikke opptatt av brukeratferd? (Nei - LibQual-undersøkelsen er ikke nok.) Det jobbes mye med brukeratferd ute i den store verden, innen både bibliotek og andre bransjer. Hva med å jobbe konkret med det denne typen forskning forteller oss?
Og hva med markedsføring? Hva med statistikk? Ord som lenge har vært forbundet med en helt annen verden enn vår, og som til og med har vært regnet som enten fy-ord eller fremmedord i enkelte kretser. (Jada, det var nok helst før i tida det... ) Men nå er dette superaktuelle ord for ethvert bibliotek. Kan vi nok om markedsføringsstrategier? Og selv om vi vet hva statistikk er, og kanskje til og med anerkjenner nødvendigheten av statistikk - vet vi hvordan vi skal bruke den til bibliotekets beste?
Hvorfor jobber vi ikke mer aktivt med/i læringsplattformer som Fronter? Ikke det mest fantastiske verktøyet jeg har vært borti, men det er nå engang det som blir brukt ved min institusjon, og brukes av svært mange studenter i svært mange fagmiljø.
Hvorfor jobber vi ikke med å etablere bedre nettbaserte tilbud til den stadig økende gruppen studenter som tar desentraliserte studier? I kampen for å tiltrekke seg flest mulig studenter er fleksible studieformer et satningsfelt for UiT. Det vet vi alle. Det står i planer og strategier. Men hvor er UB? Får studenten på Sortland et tilnærmet like godt tilbud fra biblioteket som campus-studenten?
Hvorfor engasjerer bibliotkansatte seg mer i printere enn i bibliotekenes framtidige kjerneoppgaver. Sannsynligvis fordi vi ikke har tid til å tenke på det som skal skje i morgen, ettersom vi ennå er travelt opptatt med gårdagens arbeisoppgaver. Hva om vi lar oppvasken fra i går stå og bruker ressursene våre til å pakke tursekken og gjøre oss klar til reisen? Vi i bibliotekbransjen vil nemlig svært gjerne være med på reisen framover. Vi ønsker at bibliotekene skal forsette å være aktuelle og hjelpsomme og informative og attraktive og nyttige og nødvendige steder - både fysisk og digitalt. La oss gå i gang med en gang. Første oppgave: tegne kartet og sørge for at kompasset peker i riktig retning.
Dette er et viktig, og - får vi håpe - riktig utsagn. Jeg velger å tro at det fortsatt vil være behov for bibliotekene våre. Men jeg er også ovebevist om at et bibliotek i morgen ikke kan være det samme som et bibliotek i går, selv om tilgjengeliggjøring av informasjon fortsatt vil være en av våre hovedoppgaver. Men hvordan skal vi gjøre det? Hvordan skal bibliotekene sørge for å holde tritt med samfunnsendringene? Og hvilke samfunnsendringer er det vi skal holde tritt med? Hvordan skal vi rettferdigjøre vår eksistens i morgendagens samfunn? Er bibliotekene i gang med å finne svar på disse spørsmålene? "Jeg spørger kun, mitt kall er ei å svare", for å sitere Ibsen.
Det forhandles om budsjetter. Det skrives strategiplaner og handlingsplaner. Men jeg savner diskusjonene om hva vi vil/skal/må være. For meg holder det ikke å digitalisere gamle bøker. Det er ikke det som skal være jobben vår framover. I alle fall de av oss som ennå (forhåpentligvis) har mange år igjen i bransjen. Derfor er det en del spørsmål som kretser rundt i hodet mitt fra tid til annen:
Hvorfor er vi ikke opptatt av brukeratferd? (Nei - LibQual-undersøkelsen er ikke nok.) Det jobbes mye med brukeratferd ute i den store verden, innen både bibliotek og andre bransjer. Hva med å jobbe konkret med det denne typen forskning forteller oss?
Og hva med markedsføring? Hva med statistikk? Ord som lenge har vært forbundet med en helt annen verden enn vår, og som til og med har vært regnet som enten fy-ord eller fremmedord i enkelte kretser. (Jada, det var nok helst før i tida det... ) Men nå er dette superaktuelle ord for ethvert bibliotek. Kan vi nok om markedsføringsstrategier? Og selv om vi vet hva statistikk er, og kanskje til og med anerkjenner nødvendigheten av statistikk - vet vi hvordan vi skal bruke den til bibliotekets beste?
Hvorfor jobber vi ikke mer aktivt med/i læringsplattformer som Fronter? Ikke det mest fantastiske verktøyet jeg har vært borti, men det er nå engang det som blir brukt ved min institusjon, og brukes av svært mange studenter i svært mange fagmiljø.
Hvorfor jobber vi ikke med å etablere bedre nettbaserte tilbud til den stadig økende gruppen studenter som tar desentraliserte studier? I kampen for å tiltrekke seg flest mulig studenter er fleksible studieformer et satningsfelt for UiT. Det vet vi alle. Det står i planer og strategier. Men hvor er UB? Får studenten på Sortland et tilnærmet like godt tilbud fra biblioteket som campus-studenten?
Hvorfor engasjerer bibliotkansatte seg mer i printere enn i bibliotekenes framtidige kjerneoppgaver. Sannsynligvis fordi vi ikke har tid til å tenke på det som skal skje i morgen, ettersom vi ennå er travelt opptatt med gårdagens arbeisoppgaver. Hva om vi lar oppvasken fra i går stå og bruker ressursene våre til å pakke tursekken og gjøre oss klar til reisen? Vi i bibliotekbransjen vil nemlig svært gjerne være med på reisen framover. Vi ønsker at bibliotekene skal forsette å være aktuelle og hjelpsomme og informative og attraktive og nyttige og nødvendige steder - både fysisk og digitalt. La oss gå i gang med en gang. Første oppgave: tegne kartet og sørge for at kompasset peker i riktig retning.
Bokanbefaling: The Importance of Being Kennedy
Nylig snublet jeg over romanen The Importance of Being Kennedy (2008) av Laurie Graham. Jeg husker ikke helt hva som fikk meg til å låne akkurat denne boka - jeg er jo tross alt omringet av gode bøker på jobb - men assosiasjoner til amerikas 'kongelige' familie og Oscar Wilde spilte nok en rolle.
Boka er helt klart en roman, en fiktiv historie, men hendelsene er godt rotfestet i historiske hendelser og den virkelige Kennedy-familien. Jeg synes denne sjangerblandingen er fascinerende, så lenge man som leser er helt klar over hva man begir seg ut på. Mange forfattere beveger seg elegant mellom virkeligheten og fiksjonens verden, noen med vekt på de historiske hendelsene, mens andre bare bruker slike fakta som et springbrett ut i fiksjonen. (Den norske forfatteren Atle Næss er for eksempel en av mange som har skrevet innen denne sjangeren, med romaner om både Ibsen og Dante.)
Jeg tror Grahams roman ligger nokså nært virkeligheten, men siden min kjennskap til Kennedy-familien ikke er spesielt stor, kan det være at jeg tar feil. Mens jeg leste tok jeg meg selv i å stadig sjekke ut hendelsene som blir beskrevet i romanen. Skjedde dette i virkeligheten? Eller er det forfatterens kreativitet som utfolder seg? At et av Kennedy-barna ble utsatt for en mislykket lobotomi, trodde jeg for eksempel var fiksjon, men det viste seg altså å stemmme. Fortellerstemmen, familiens barnepike, har imidlertid aldri eksistert, så vidt jeg vet. Med et såpass fargerikt utgangspunkt som Kennedy-familien ligger alt til rette for en utmerket roman. Og jeg må bare innrømme at jeg fort ble revet med, og måtte til og med felle en tåre på slutten (jada - jeg er lettrørt!). Ypperlig underholdning. Boka kan lånes på Universitetsbiblioteket i Tromsø.
Boka er helt klart en roman, en fiktiv historie, men hendelsene er godt rotfestet i historiske hendelser og den virkelige Kennedy-familien. Jeg synes denne sjangerblandingen er fascinerende, så lenge man som leser er helt klar over hva man begir seg ut på. Mange forfattere beveger seg elegant mellom virkeligheten og fiksjonens verden, noen med vekt på de historiske hendelsene, mens andre bare bruker slike fakta som et springbrett ut i fiksjonen. (Den norske forfatteren Atle Næss er for eksempel en av mange som har skrevet innen denne sjangeren, med romaner om både Ibsen og Dante.)
Jeg tror Grahams roman ligger nokså nært virkeligheten, men siden min kjennskap til Kennedy-familien ikke er spesielt stor, kan det være at jeg tar feil. Mens jeg leste tok jeg meg selv i å stadig sjekke ut hendelsene som blir beskrevet i romanen. Skjedde dette i virkeligheten? Eller er det forfatterens kreativitet som utfolder seg? At et av Kennedy-barna ble utsatt for en mislykket lobotomi, trodde jeg for eksempel var fiksjon, men det viste seg altså å stemmme. Fortellerstemmen, familiens barnepike, har imidlertid aldri eksistert, så vidt jeg vet. Med et såpass fargerikt utgangspunkt som Kennedy-familien ligger alt til rette for en utmerket roman. Og jeg må bare innrømme at jeg fort ble revet med, og måtte til og med felle en tåre på slutten (jada - jeg er lettrørt!). Ypperlig underholdning. Boka kan lånes på Universitetsbiblioteket i Tromsø.
søndag 3. januar 2010
Feilklassifisert!
En av fagreferentens mange oppgaver er klassifisering. Klassifisering vil si å plassere ting der de hører hjemme. Skape litt orden i kaoset, om du vil. I min verden vil det si å finne ut hvilket fag en bok tilhører (som oftest enkelt) og deretter hvilket emne boken omhandler og, om nødvendig, hvilken underkategori boka tilhører. Boka blir gitt et nummer (fra UDK-systemet) og ofte noen emneord slik at det skal bli lett å finne fram til den litteraturen man behøver når man er på biblioteket. Alle bøker om språktilegnelse vil for eksempel bli stående på samme sted, på samme måte som bøker om renessansekunst samles på et annet sted. Dette går stort sett greit, i alle fall om du kjenner fagområdet du jobber med. Etter hvert lærer man seg de fleste numrene, og klarer ofte fort å avgjøre hvor man skal sette boka.
Jeg har ansvaret for boktunge fag som kunst og litteratur, og klassifiserer opp mot 1000 bøker i året. Det hender jeg gjør feil i farta. Da hender det at en av mine mer våkne kolleger oppdager det og gjør meg oppmerksom på feilen før boka havner på hylla (eller feil hylle!). Andre ganger oppdages ikke feilen før en av lånerne forsiktig gjør oss oppmerksom på at en bok ikke er plassert blant sine likesinnede, men på helt feil sted. (Ja - vi tar med glede imot slike tilbakemeldinger!) De fleste gangene lever imidlertid de feilklassifiserte bøkene hele sitt liv på feil hylle uten at noen reagerer. Og det går faktisk helt fint det også. De fleste bryr seg jo ikke om hvilket nummer det står på boka, så lenge den står på det stedet Bibsys sier den står. Og det gjør den jo.
Men for en bibliotekansatt som meg er det et lite nederlag hver gang jeg oppdager en bok jeg har feilklassifisert. En ting er slurvefeil som skyldes tastaturblindhet (dystasti?). Det kan man leve med. Av og til har man det travelt, og da kan slike ting skje. En helt annen ting er når bøker plasseres helt feil tematisk - med tilsynelatende viten og vilje. Eller når man til og med plsserer en bok på feil fagområde. Nå i jula satte jeg meg ned med en riktig god bok, bestilt til UB og klassifiert av meg selv. Et stykke ut i boka går det opp for meg at denne boka er feilklassifisert. Tredjegradsfeilklassifisering til og med. Feil nummer, feil fag, feil hylle, feil etasje til og med. Jeg sier ikke mer! (I morgen skal jeg omklassifisere boka i all stillhet og håpe at ingen har merket noe!)
Jeg har ansvaret for boktunge fag som kunst og litteratur, og klassifiserer opp mot 1000 bøker i året. Det hender jeg gjør feil i farta. Da hender det at en av mine mer våkne kolleger oppdager det og gjør meg oppmerksom på feilen før boka havner på hylla (eller feil hylle!). Andre ganger oppdages ikke feilen før en av lånerne forsiktig gjør oss oppmerksom på at en bok ikke er plassert blant sine likesinnede, men på helt feil sted. (Ja - vi tar med glede imot slike tilbakemeldinger!) De fleste gangene lever imidlertid de feilklassifiserte bøkene hele sitt liv på feil hylle uten at noen reagerer. Og det går faktisk helt fint det også. De fleste bryr seg jo ikke om hvilket nummer det står på boka, så lenge den står på det stedet Bibsys sier den står. Og det gjør den jo.
Men for en bibliotekansatt som meg er det et lite nederlag hver gang jeg oppdager en bok jeg har feilklassifisert. En ting er slurvefeil som skyldes tastaturblindhet (dystasti?). Det kan man leve med. Av og til har man det travelt, og da kan slike ting skje. En helt annen ting er når bøker plasseres helt feil tematisk - med tilsynelatende viten og vilje. Eller når man til og med plsserer en bok på feil fagområde. Nå i jula satte jeg meg ned med en riktig god bok, bestilt til UB og klassifiert av meg selv. Et stykke ut i boka går det opp for meg at denne boka er feilklassifisert. Tredjegradsfeilklassifisering til og med. Feil nummer, feil fag, feil hylle, feil etasje til og med. Jeg sier ikke mer! (I morgen skal jeg omklassifisere boka i all stillhet og håpe at ingen har merket noe!)
fredag 1. januar 2010
Hauges dagbøker
Over 7 måneder er gått siden jeg la fra meg bind 1 av Olav H. Hauges dagbøker. I løpet av jula gjorde jeg meg ferdig med bind 2. (Det er ikke det at jeg leser ekstremt sakte, men heller at jeg leser mye på en gang...!)
Bind 2 strekker seg fra juli 1959 til juli 1966. 7 år. 800 sider. Jeg skal straks og med en gang - eller så snart som mulig - gå i gang med bind 3. I mellomtiden har jeg plukket ut en håndfull utdrag fra bind 2.
Hauge har passert 50 år, har publisert flere diktsamlinger og bor fortsatt alene i Ulvik i Hardanger. Bind 2 gir oss litt mer av personen Hauge, men fortsatt er det iveren for litteratur og særlig diktningen som dominerer dagbøkene. Han leser enormt mye, og følger nøye med i tidens litteraturkritikk og litteraturdebatter. De gangene vi får glimt av personen Hauge er det ofte det dystre og mørke som skinner gjennom, men innimellom er han rørende lett og poetisk, slik det første utdraget jeg har tatt med viser.
11 mai 1960:
"Det var nake og svart, kissebærtreet i vinter. No legg det kinnet imot kveldsvinden og voggar seg inn, det kan det gjera, det har so kvite, skire blomar. (s. 119)
6 juni 1964:
"Eg gjeng ut i lett muskregn om morgonen. Ein stor snigle med horn set modig yver vegen. Eit uvisst liv, ei uviss ferd no i biltidi. Og eg møter mange, som har forlist på dette havstykket." (s. 513)
Han har hele tiden vist omsorg og omtanke for naturen rundt seg, og blir etterhvert mer og mer bevisst på miljøvern. Her er det sprøyting av frukttrærne som har fått uheldige konsekvenser:
17 mai 1960:
Eg har so ilt av at eg sprøytte trei med gift sist fredag, det var alt sume blomar sprotne. Eg ser nokre humlor tumlar halvdaude inn døri, det er ikkje fint å drepe sine beste vener i frukthagen. ... Sprøyta med gift og lese Emily Dickinson og Dorothy Wordsworth, - so hjartelaus og "perverted" kan ein vera!" (s. 120-1)
Han har nesten konsekvent lav selvtillit på vegne av egen diktning, og takler, i følge ham selv, dårlig å få ros:
13 desember 1960:
"Å nei, nedåt, nedåt! Høyr ikkje på kva dei skriv, lyd ikkje på kva dei segjer. ... Då vert du blind og orsken av stordomstankar og ovmod, so du ser ikkje klårt lenger, medan du sjølv trur at no er du ein pokkers kar."
"Eg er ikkje laga for noko anna enn motegang; då kan eg vera så nokonlunde folk. Kjem det aldri so lite medgang, fyk ovmodet upp med ein gong.
Den som vil vera kar, er sjeldan noko kar. Leid oss ikkje ut i freisting." (s. 205)
13 oktober 1961:
"Boka mi er enno ikkje komi. Og det same kan det vera. For meg er ho daud for lenge sidan. Eg er no heilt klår yver at det er ei skral bok, ingenting å rekna for. Og venteleg vert det til det at eg aldri skriv noko meir. ... Dertil kjem at forlaget skryter so skamsleg; det er merkjeleg at ikkje dei skynar at dei skadar sin mann på den måten." (s.243)
8 desember 1964:
"Alt eg gjer er noko skakt og gale med. Byggjer eg upp med eine handi, riv eg ned med den andre. Slik vart det no òg, det vart so gale med denne boki òg." (s. 564)
I bind 2 får vi også vite mer om sykdommen hans.
27 mai 1961:
"Etter det eg har lese, må det venteleg vera schizofreni eg har. ... den andre mannen i meg ... Det er han som kjem til ords. Det er syrgjeleg han skal vera so vill." (s. 216)
7 juli 1961:
"Att og fram. Trege. Anger. So tosken, so tåpeleg var ein! Ja, å tenkja attende er ikkje råd. Eg vert fælen. Difor er det ikkje råd for meg å skriva noko frå barndomen, endå eg kunne ha hug til det. Eg ser ikkje anna enn foolish acts ..." (s. 226)
20 desember 1961:
"Steady now, stady now! Ikkje missa fotfeste, ikkje dagsansen, realitetssansen, sjølv um ein siglde lukt til himmels." (s. 270)
20 oktober 1862:
"Var ute i kveld òg, og fornærma folk sjølvsagt. Nei, ein lyt tegja still. Eller aldri opna sin munn um anna enn vind og vêr. Då er ein sikker." (s. 361)
14 september 1964:
Om tida han var innlagt til behandling:
"Eg fekk dikta og drøyme, sjå syner, uppleve ekstase dag etter dag, år etter år, utan at nokon gjorde meg noko. Um eg vart sperra inne eller bunden - som eg ofte var - gjorde ingenting. Ekstasen, synene, draumane, røystene, nådde meg like godt der. Eg syntes aldri det var leidt å vera bunden eller innesperra i einesella, og skal aldri klaga yver noko." (s. 539)
Ensomhet, selvmedlidenhet, lav selvfølelse preger ofte det han skriver i dagbøkene. Her er en håndfull eksempler:
16 februar 1965:
"Ikkje mange har levt eit uslare liv enn eg, det ser eg no." (s. 607)
1 mars 1965:
"Ein må sjå kor elendig, ussel, stygg, verdlaus ein er både for seg sjølv og andre." (s. 611)
16 mars 1965:
Alle desse dagar, so grå, so triste. Ikkje har eg tankar heller. Skal du reisa deg att? Eg veit sjølv mi naud, og min brotne vilje. Dei siste åri har eg sokke ned i ei søkkjemyr, og eg har prøvt å kara meg uppatt, men hittil har det ikkje lukkast." (s. 630)
3 juli 1965:
"Ja, segjer eg i kveld, og lyfter hovudet att, kanskje fyrste gong på mange år. Tyngd ned, tyngd ned i dei siste åri, - eg har ikkje hatt von um å reisa meg att. Og siste året i feber og stride tankar - på ei." (s. 655)
12 januar 1966:
"So, ver einsam! Sjå det i auga at du har ingen, du har einsemdi, ikkje noko anna." (s. 746)
Men han lar seg også begeistre. Som oftest er det litteraturen han leser som får fram superlativene. Enten det nå er en lyriker som Ekelund eller historiene til Helge Ingstad. Her er hans kommentar til Jane Austens Emma:
17 august 1963:
"Dersom verdi gjeng deg imot, og det gjer ho ofte, skal ein flykta yver til dette England. Merkjeleg, so stilt og fredeleg, men her hender sumt, likevel. Fortrollande lesnad." (s. 448)
Olav H. Hauge. Dagbok 1924-1994. Oslo: Samlaget, 2000.
Står på Universitetsbiblioteket i Tromsø på 839.6 Hau.
Bind 2 strekker seg fra juli 1959 til juli 1966. 7 år. 800 sider. Jeg skal straks og med en gang - eller så snart som mulig - gå i gang med bind 3. I mellomtiden har jeg plukket ut en håndfull utdrag fra bind 2.
Hauge har passert 50 år, har publisert flere diktsamlinger og bor fortsatt alene i Ulvik i Hardanger. Bind 2 gir oss litt mer av personen Hauge, men fortsatt er det iveren for litteratur og særlig diktningen som dominerer dagbøkene. Han leser enormt mye, og følger nøye med i tidens litteraturkritikk og litteraturdebatter. De gangene vi får glimt av personen Hauge er det ofte det dystre og mørke som skinner gjennom, men innimellom er han rørende lett og poetisk, slik det første utdraget jeg har tatt med viser.
11 mai 1960:
"Det var nake og svart, kissebærtreet i vinter. No legg det kinnet imot kveldsvinden og voggar seg inn, det kan det gjera, det har so kvite, skire blomar. (s. 119)
6 juni 1964:
"Eg gjeng ut i lett muskregn om morgonen. Ein stor snigle med horn set modig yver vegen. Eit uvisst liv, ei uviss ferd no i biltidi. Og eg møter mange, som har forlist på dette havstykket." (s. 513)
Han har hele tiden vist omsorg og omtanke for naturen rundt seg, og blir etterhvert mer og mer bevisst på miljøvern. Her er det sprøyting av frukttrærne som har fått uheldige konsekvenser:
17 mai 1960:
Eg har so ilt av at eg sprøytte trei med gift sist fredag, det var alt sume blomar sprotne. Eg ser nokre humlor tumlar halvdaude inn døri, det er ikkje fint å drepe sine beste vener i frukthagen. ... Sprøyta med gift og lese Emily Dickinson og Dorothy Wordsworth, - so hjartelaus og "perverted" kan ein vera!" (s. 120-1)
Han har nesten konsekvent lav selvtillit på vegne av egen diktning, og takler, i følge ham selv, dårlig å få ros:
13 desember 1960:
"Å nei, nedåt, nedåt! Høyr ikkje på kva dei skriv, lyd ikkje på kva dei segjer. ... Då vert du blind og orsken av stordomstankar og ovmod, so du ser ikkje klårt lenger, medan du sjølv trur at no er du ein pokkers kar."
"Eg er ikkje laga for noko anna enn motegang; då kan eg vera så nokonlunde folk. Kjem det aldri so lite medgang, fyk ovmodet upp med ein gong.
Den som vil vera kar, er sjeldan noko kar. Leid oss ikkje ut i freisting." (s. 205)
13 oktober 1961:
"Boka mi er enno ikkje komi. Og det same kan det vera. For meg er ho daud for lenge sidan. Eg er no heilt klår yver at det er ei skral bok, ingenting å rekna for. Og venteleg vert det til det at eg aldri skriv noko meir. ... Dertil kjem at forlaget skryter so skamsleg; det er merkjeleg at ikkje dei skynar at dei skadar sin mann på den måten." (s.243)
8 desember 1964:
"Alt eg gjer er noko skakt og gale med. Byggjer eg upp med eine handi, riv eg ned med den andre. Slik vart det no òg, det vart so gale med denne boki òg." (s. 564)
I bind 2 får vi også vite mer om sykdommen hans.
27 mai 1961:
"Etter det eg har lese, må det venteleg vera schizofreni eg har. ... den andre mannen i meg ... Det er han som kjem til ords. Det er syrgjeleg han skal vera so vill." (s. 216)
7 juli 1961:
"Att og fram. Trege. Anger. So tosken, so tåpeleg var ein! Ja, å tenkja attende er ikkje råd. Eg vert fælen. Difor er det ikkje råd for meg å skriva noko frå barndomen, endå eg kunne ha hug til det. Eg ser ikkje anna enn foolish acts ..." (s. 226)
20 desember 1961:
"Steady now, stady now! Ikkje missa fotfeste, ikkje dagsansen, realitetssansen, sjølv um ein siglde lukt til himmels." (s. 270)
20 oktober 1862:
"Var ute i kveld òg, og fornærma folk sjølvsagt. Nei, ein lyt tegja still. Eller aldri opna sin munn um anna enn vind og vêr. Då er ein sikker." (s. 361)
14 september 1964:
Om tida han var innlagt til behandling:
"Eg fekk dikta og drøyme, sjå syner, uppleve ekstase dag etter dag, år etter år, utan at nokon gjorde meg noko. Um eg vart sperra inne eller bunden - som eg ofte var - gjorde ingenting. Ekstasen, synene, draumane, røystene, nådde meg like godt der. Eg syntes aldri det var leidt å vera bunden eller innesperra i einesella, og skal aldri klaga yver noko." (s. 539)
Ensomhet, selvmedlidenhet, lav selvfølelse preger ofte det han skriver i dagbøkene. Her er en håndfull eksempler:
16 februar 1965:
"Ikkje mange har levt eit uslare liv enn eg, det ser eg no." (s. 607)
1 mars 1965:
"Ein må sjå kor elendig, ussel, stygg, verdlaus ein er både for seg sjølv og andre." (s. 611)
16 mars 1965:
Alle desse dagar, so grå, so triste. Ikkje har eg tankar heller. Skal du reisa deg att? Eg veit sjølv mi naud, og min brotne vilje. Dei siste åri har eg sokke ned i ei søkkjemyr, og eg har prøvt å kara meg uppatt, men hittil har det ikkje lukkast." (s. 630)
3 juli 1965:
"Ja, segjer eg i kveld, og lyfter hovudet att, kanskje fyrste gong på mange år. Tyngd ned, tyngd ned i dei siste åri, - eg har ikkje hatt von um å reisa meg att. Og siste året i feber og stride tankar - på ei." (s. 655)
12 januar 1966:
"So, ver einsam! Sjå det i auga at du har ingen, du har einsemdi, ikkje noko anna." (s. 746)
Men han lar seg også begeistre. Som oftest er det litteraturen han leser som får fram superlativene. Enten det nå er en lyriker som Ekelund eller historiene til Helge Ingstad. Her er hans kommentar til Jane Austens Emma:
17 august 1963:
"Dersom verdi gjeng deg imot, og det gjer ho ofte, skal ein flykta yver til dette England. Merkjeleg, so stilt og fredeleg, men her hender sumt, likevel. Fortrollande lesnad." (s. 448)
Olav H. Hauge. Dagbok 1924-1994. Oslo: Samlaget, 2000.
Står på Universitetsbiblioteket i Tromsø på 839.6 Hau.
Abonner på:
Innlegg (Atom)