Hauges dagbøker igjen

Har nå ligget til sengs i 5 dager med kombinert bihule- og ørebetennelse. Ytterst kjedelig. De siste par dagene har jeg imidlertid klart å lese litt i det minste. Da føles ikke dagene fullstendig bortkastet. Jeg har for eksempel fått lest ferdig bind 1 av Olav H. Hauges dagbøker. (Har tidligere lest bind 5.)

Bind 1 strekker seg fra 1924 (da forfatteren var 16 år) til 1959, altså en ganske lang periode. Til forskjell fra bind 5 er det forholdsvis lite fra Hauges personlige liv vi møter her. Bind 1 er først og fremst en slags dannelsesreise. Her er litteraturkritikk og –teori, religion og filosofi i imponerende mengder, refleksjoner over det han leser og det som inspirerer ham. Kun innimellom møter vi Hauges dagligliv, og da gjerne helt kort. Han snakker lite om periodene med psykisk sykdom. Krigsårene er fjernet helt. Enten er de kommet bort, eller kanskje sensurert av ham selv eller familien, eller så skrev han kanskje ingenting disse årene. Man får spekulere som man vil. (I følge Bodil Cappelen skrev han ikke dagbok disse årene.)

Men av og til får vi små glimt inn i livet hans. Om frukttrærne, om bygda, om vær og vind. Alltid velformulert, men ofte med en litt bittersøt tone. 20 september 1930 skriver han følgende:
”Det haustar, Inkje nytt, inkje merkeleg. Det berre haustar. Ein fær krjupa inn i seg sjølv og hyggja seg som best ein kann. Kva elles skulde ein gjera? Kva hev andre menneske å segja for ein? I grunnen svært lite. Når alt kjem til alt er ein einsam. Einsemdi er vårt rike.” (s. 105)
I april 1959 skriver han:
”Ja, det er einsame dagar. Det er sjeldan nokon kjem her. Sigurd Undeland har vore upp her nokre gonger i vinter. Håkon Opedal var innum her, det er visst ikkje fleire. … Og ikkje gjeng eg ut heller. Svært sjeldan…. Men er turane fåe, vert reisene i bøkene både mange og lange.” (s. 768)

Man kan nærmest slå opp på en hvilket som helst side og finne gode sitater. Man merker at han er krassere som ung enn på sine eldre dager. Han har ikke mye til overs for den moderne samfunnsutviklinga, men i litteraturens verden er han mer åpen, og forkaster ikke alle modernister. Jeg synes dette er fascinerende og herlig lesning. Mest av alt er jeg glad i språket hans. Han er en ordkunstner av de sjeldne, selv når han skriver om dagligdagse ting. Jeg gleder meg til å kaste meg over bind 2.