Den internasjonale poesidagen 21. mars

Trenger verden poesi? Har diktere noen som helst betydning for samfunnet? Hva er vitsen med lyrikk? Nei, jeg vet ikke svaret på dette. Men poesi faller inn i samme kategori som bildekunst, musikk, teater, ja kanskje også sjokolade. Nytelser vi strengt tatt ikke trenger for å overleve, men som vi kanskje trenger for å leve.

Poesi er imidlertid ikke spesielt populært. Diktanalyse pleide å være den minst populære stiloppgaven på skolen. Og du finner svært få diktsamlinger på bestselgerlistene. Likevel florerer det av diktere der ute. Svært mange dikter for skrivebordskuffa (eller en mer digital utgave av skrivebordskuffa). De fleste av disse diktene bør nok forbli der de er. Men noen av de beste finner veien mellom to permer. Og en gang i blant blir man nasjonal helt på grunn av sitt lyriske uttrykk. Det skjer ikke så ofte nå som før, innbiller jeg meg. Det er kanskje så mange andre helter å velge blant i vår moderne medieflom.

”Poets are the unacknowledged legislators of the world” skrev min venn Shelley på begynnelsen av 1800-tallet. Det var tider det! Poetenes tidsalder kan man kalle den litterære epoken som går under navnet romantikken. Skal man trekke fram de mest sentrale forfatterne fra denne tiden vil folk flest streve med å komme på andre romanforfattere enn Jane Austen og Mary Shelley. Navn som Blake, Wordsworth, Byron, Shelley og Keats er de som umiddelbart nevnes. De er alle sammen poeter. Alle sammen berømte. De tre siste døde mens de ennå var unge og lovende. Om Byron sies det blant annet at han ble berømt over natten, da en av hans diktsamlinger, Childe Harold’s Pilgrimage, ble publisert. Og noen av dem levde virkelig et jet-set-liv, slik dagens kjendiser gjør. (I følge sladrepressen!) De ble invitert i selskap til rike og/eller innflytelsesrike, de deltok på veldedighetsarrangement, noen, spesielt Shelley, involverte seg i politiske saker og verdens urettferdighet. Kort sagt. De var datidens rockestjerner! Hvor mange diktere figurerer jevnlig i tabloidavisene og ukebladene i dag? Jeg kommer ikke på noen i farta. Selv om vi selvsagt har hatt, og har, store diktere i moderne tid også. Olav. H. Hauge var en av disse som ble nasjonalt kjent, utelukkende på grunn av sin diktning. Han trengte ikke å delta i et reality-show på TV! Han traff et eller annet hos de store diktlesende massene. Det samme har Arild Nyquist og Jan Erik Vold oppnådd. Og Rolf Jacobsen. Og Haldis Moren Vesaas. Og før disse Wildenvey, Wergeland og Welhaven. Jo da, det diktes i Norge. Både før og nå. Og av og til bobler det opp en poet med stor medieoppmerksomhet, for eksempel Bertrand Besigye som ble verdenskjent i Norge med diktdebuten Og du dør så langsomt at du tror du lever. En fabelaktig tittel. Men hans senere lyrikk har ikke fått fullt så mye oppmerksomhet.

Det store problemet med lyrikken, i følge ’folk flest’, er at mange dikt er så vanskelige å forstå. Det ligger så mye symbolikk i hvert ord at tolkningen blir komplisert. Jeg er helt enig i dette. Noen dikt er vanskelige. Men slett ikke alle. Og det er ikke alle dikt man trenger å forstå heller. Noen ganger kan klangen, lyden av ordene, være nok til å gi deg en opplevelse av noe, en assosiasjon til andre tider, følelser eller hendelser.

21. mars feirer vi FNs internasjonale poesidag. Jeg forslår at du benytter sjansen til å lese minst ett dikt denne dagen. Og kanskje lese flere dikt en gang i blant? Kanskje lære deg et dikt utenat? (Utallige kvinner opp gjennom historien har latt seg sjarmere i senk av lyrikklesende menn. Eller er det bare meg? Vet imidlertid ikke om det fungerer andre veien…) Finn en favorittdikter og bli kjent med henne/han. Lev livet lyrisk!

Storbritannias hoffpoet (Poet Laureate), Carol Ann Duffy, publiserte denne uken et dikt til ære for David Beckham. Fotball og poesi er altså ingen umulig kombinasjon:

Achilles (for David Beckham)

Myth's river- where his mother dipped him, fished him, a slippery

golden boyflowed on, his name on its lips. Without him, it was

prophesised,

they would not take Troy.

Women hid him, concealed him in girls' sarongs; days of sweetmeats,

spices, silver songs...

but when Odysseus came,

with an athlete's build, a sword and a shield, he followed him to the

battlefield, the crowd's roar,

and it was sport, not war,

his charmed foot on the ball...

but then his heel, his heel, his heel...

(Publisert i The Mirror, 17.03.10)

Bokanbefaling: The Hacienda: how not to run a club

Jeg skal med en gang presisere at denne boka i stor grad er for spesielt interesserte. Du tilhører denne gruppen om du har et nært forhold til New Order og/eller Manchester (særlig Madchester-perioden). Men om du har tenkt å kaste deg ut i utelivsbransjen er det nok også ett og annet å lære fra denne boka. Som undertittelen sier: boka handler om alt du kan gjøre feil når du skal drive en nattklubb. Og believe me - eierne av The Hacienda gjorde det meste feil. Likevel endte klubben opp med å bli en av Englands mest berømte utesteder, og var utrolig populær i noen år.

Boka er skrevet av Peter Hook, bassisten i New Order, som før det var med på å danne Joy Division. En viktig person i britisk musikkhistorie med andre ord. I boka mer enn antyder han at The Hacienda holdt seg flytende økonomisk (såvidt) takket være en jevn strøm av inntekter fra platesalget til Joy Division/New Order. Hook ble etterhvert involvert på eiersiden av bedriften, uten at det hjalp noe særlig!

Vi følger Haciendas 'rise and fall', år for år, fra den spede oppstarten på tidlig 80-tall via storhetstida og skandalene på slutten av 80-tallet til siste åpningsdag i 1997. På mange måter er kanskje historien symptomatisk for 80-tallets stormannsgalskap og overflod, men ideen bak klubben er både idealistisk og velment. Men man trenger ikke være økonom for å riste sjokkert på hodet over mangelen på styring og alle de hårreisende avgjørelsene som ble tatt underveis.

For meg er dette et dokument over en viktig del av Manchesters musikk- og klubbhistorie. (Sett med Peter Hook sine øyne riktignok, og ettersom han var mer eller mindre dopet/beruset i denne perioden får man kanskje ta en del med en klype salt!) Likefullt absolutt verdt å lese. Selv besøkte jeg aldri The Hacienda. I dag er det et leilighetskompleks der klubben var. Peter Hook har siden den gang blitt edru (sies det) og har startet opp en ny klubb, The Factory. Verden går framover :-)

Lån boka på UB:
Hook, Peter. The Hacienda : how not to run a club. Simon & Schuster, 2009.

Kortvarig glede og plaster på såret

Det er ikke så lenge siden vi fikk ordnet abonnement på databasen Bibliography of the History of Art. Nå har vi dessverre fått melding om at vi fra og med 1. april ikke lenger har tilgang til denne. Det skyldes ikke forhold som vi på UB er herre over.

Som en slags trøst, inntil vi vet mer om skjebnen til BHA, kan vi opplyse deg om at vi nå har tilgang til flere nye, interessante databaser for kunstinteresserte:
ARTbibliographies Modern (Modern and contemporary art, photography and design)
og
DAAI: Design and Applied Arts Index (The practice, theory and history of design, crafts, architecture and advertising)

I tillegg har vi også fått tilgang til BHI: British Humanities Index .
(Du kan søke i alle disse databasene samtidig ved å gå til denne siden. Fra før av har vi i tillegg en handfull andre kunstrelaterte databaser.)

Alle disse er tilgjengelig for alle studenter og ansatte ved UiT. Vil du bruke disse utenfor campus må du være logget på VPN.